Guds verdifulle legoklosser...

Lille Lars sto utenfor leketøybutikken og så med lengsel på Legobyen som var utstilt. Den besto av flere forskjellige legosett. Midt i vinduet prydet et stort slott i svarte og gullfargede legoklosser, ved siden av en liten hytte med grønne og brune klosser. Lars så også et stort fly i den ene enden av legobyen. Dette kunne være selveste kongens privatfly med all luksus en kunne tenke seg. I den andre enden av legobyen, sto en liten, grå legoheisekran gjemt bak et stor rødt hus. Det som var så rart, var at prislappen var den samme på alle de ulike byggesettene. Hytta, heisekranen og flyet kostet 50 kr. Selv slottet, som var ti ganger så stort som den lille hytta, kostet 50 kr. Hvorfor kostet alle byggesettene det samme til tross for at noen var store, andre var små, noen hadde fine farger, til og med gull, mens andre var grå og ensfargede? Lars tenkte på dette noen minutter, før han kom frem til et svar. Mannen som hadde bygget de ulike legosettene, måtte ha kost seg med å sette sammen hver t sett. Farge og form hadde nok ingen betydning, for samlet utgjorde hvert enkelt byggesett en del av legobyen. Uten ett byggesett, ville ikke byen vært perfekt. Derfor var nok alle byggesettene like mye verdt. På samme måte har Gud satt sammen oss mennesker. Vi har ulik størrelse, form, til og med hudfargen vår er forskjellige. Men vi er alle like mye verdt! Heller ikke rikdom, som for eksempel i kongens fly, utgjør en forskjell når det kommer til verdien av oss mennesker. Det betyr at en fattig gutt i Afrika uten foreldre, er like mye verdt for Gud som en prins i England med selveste kongen som far. Gud elsker hvert enkelt menneske akkurat som det er, og uten nettopp DEG, ville ikke verden vært den samme!

Skipet som ikke kunne synke...

Vi satt på fremste rad i en fullstappet kino. På Moi! Mamma satt på raden bak, sammen med alle de andre mødrene. Det var jo 15 års aldersgrense på filmen, jeg måtte gå i følge med foresatt siden jeg faktisk bare var 11 år...1997 var året! Idag, 15 år senere dras jeg rett tilbake til fjortisalderen...minnene strømmer på...selv om jeg i en alder av 25 år ser den legendarisk filmen nok en gang, føles det som om jeg er 11 år. Leonardo er fortsatt til å spise opp, Celine Dion skaper melankolske følelser med sin praktfulle stemme, desperasjonen på skipet, den lystige taffelmusikken, druknemusikk, som Jack kaller det...alt sammen fremkaller minner fra en tidligere del av livet mitt...men denne gangen får jeg det i 3D! Røyklukt når pistolene avfyres, og kulde når Rose dukker under vann. Dette i tillegg til en rekke overværte dokumentarer om skipet 100 år etter, danner en virkelighetsfølelse utenom det vanlige. Nå er jeg i nærheten av å fatte hvilken tragisk hendelse dette faktisk var...jeg kjenner på følelsen av å måtte se sine elskede forsvinne i havgapet. Jeg blir grepet av ekteparet som ligger i en seng med armene rundt hverandre, mens vannet strømmer inn under dørsprekkene og klatrer oppover veggen. Rart hvor mange tanker og følelser en 15 år gammel film kan fremkalle i meg...

Barn av regnbuen...

Torsdag 26.april - 2012 kl.12.00 møtte 40 000 mennesker opp på Youngstorget for å synge Barn av regnbuen sammen med Lillebjørn Nilsen. Dette for å støtte ofrene og pårørende etter 22.juli - 2011. Selv om jeg ikke er direkte berørt selv, klarer jeg ikke å holde tårene tilbake her jeg sitter i sofaen hjemme i stua. Det er rørende å se så mange mennesker samles for å vise kjærlighet til hverandre gjennom allsang med bakgrunn i en så forferdelig hendelse. Istedenfor å besvare de grusomme handlingene til Breivik med hat og sinne, samles det norske folk sammen for å vise at kjærligheten overvinner alt. Det norske folk, som består av ulike nasjonaliteter, hudfarger og religioner. Sammen er vi det norske folk. Og sammen lager vi et rosehav utenfor tinghuset. Ufattelig mektig! Så her sitter jeg alene i sofaen med en rose i været og synger med gråtkvalt stemme... En himmel full av stjerner. Blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror. Kan du ønske mer ? Sammen skal vi leve hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord. Noen tror det ikke nytter. Andre kaster tiden bort med prat. Noen tror at vi kan leve av plast og syntetisk mat. Og noen stjeler fra de unge som blir sendt ut for å sloss Noen stjeler fra de mange som kommer etter oss Men si det til alle barna! Og si det til hver far og mor: Ennå har vi en sjanse til å del e et håp på jord.

Himmeltrappen...

Et menneske vandrer på en svingete vei...det er en lang vei, en vanskelig vei og til tider smertefull vei, noen ganger fører veien til et kryss hvor mennesket må velge hvilken vei det vil gå. Og mennesket må gå denne veien alene. Men veien fører til slutt til en grønn dal, en frodig dal med mange trær og blomster. Og en kraftig elv som renner nedover med klart kildevann. I denne dalen møter mennesket en mann, en hyggelig mann, midt i et kryss. Denne mannen viser hvilken vei mennesket skal gå videre, og det trasker videre. Mennesket har et mål, i enden av dalen skal det nå en lang trapp, en uendelig lang trapp med uendelig mange trappetrinn. Eksakt hva denne trappen fører til, kan ikke mennesket vite, men at det er et fint sted, det er garantert. Da mennesket endelig kommer til enden av dalen, fortoner den gigantisk trappen seg rett foran øynene til mennesket. Det første trinnet er tungt, det andre trinnet er noe lettere, og slik går mennesket oppover. De siste trinnene er som en lek. Det er bare å sprette oppover til toppen av trappen. Og for et syn som åpenbarer seg foran mennesket! Det nydeligste syn som noen sinne kan åpenbare seg for et menneskes sjel. Ingen ord kan beskrive det syn som øynene beskuer. Mennesket snur seg og ser ned den lange trappen. Nå er målet nådd. Mennesket har besteget Himmeltrappen. Bestefar er i Himmelen!

Kreativt husfellesskap

Jeg og Kamilla har nettopp startet kreativt husfellesskap i Stavanger. Hva er så dette? Jo, dette husfellesskapet er ment for kreative sjeler som ønsker å prøve andre veier for å komme nærmere Gud og å lære mer av Ham. Gjennom sang, dans, maling, tegning o.l. ønsker vi å lytte til hva Gud har å si til oss. Hvis du ser for deg mennesket som en radio, må man komme inn på rett kanal for å høre Gud. Det er dette vi ønsker å gjøre. Husfellesskapet holder til hos meg i Øvre Knausen kl.19 hver tirsdag. Du er hjertelig velkommen til å ta en tur innom for å se om dette er noe for deg! Smak og kjenn at Herren er God! Ses vi på tirsdag?

Et uventet savn etter Bergen...

Den siste tiden har jeg fått en umenneskelig lengsel etter Bergen...tro det eller ei, men til tider vurderer jeg å vurdere å flytte tilbake. Jeg vurderer fortsatt vurderingen, men har ikke kommet så langt at jeg vurderer å flytte tilbake...enda! Jeg bodde hele 5 år i Bergen, og hadde de beste årene i mitt liv der oppe...nå savner jeg det Bergenske livet! Jeg kjenner at det å høre bergensdialekta gjør noe med meg, mangelen på Lyder Horn og Ulriken i Stavanger, savnet etter husfellesskapet hos Solvei, og guttaboys i PK... *sukk* Det hjelper da kanskje ikke å høre to bergensere snakke en hel lørdagskveld, gå tur langs en elv, fremfor opp på Ulriken, og det å se Varg Veum på kvelden. Jeg sa da jeg flyttet til Stavanger i mai-2011 at dersom jeg ikke flyttet på det tidspunktet, ville jeg være fanget i Bergen for resten av livet...jeg flyttet litt for sent...Jeg vil tilbake til Bergen! Redd meg den som kan...

En velsignet helg...

For en helg! På lørdag fikk jeg besøk av Eilin, Kamilla, Lars Gunnar og Janne Kristin på hjemmelaget sushi. Til tross for uforutsette risproblemer, og manglende elektrisitet (og IQ for å få elektrisiteten tilbake), får sushi-bitene en score på 7 av 10. Da kan det bare gå en vei neste gang...Etterpå dro vi til Vaulen Badeplass for å spille Stratego. Det er hele fire år siden jeg rullet i søla, sprintet i skogen, og hoppet over sauer i håp om å vinne Stratego. Og endelig var dagen kommet! To lag proppet med flotte, fascinerende mennesker! Kan det bli bedre? JA!!!! Når mitt lag vinner ;) Kjenner at jeg har et større vinnerinstinkt inne meg enn jeg ante...

Til min store fortvilelse, var diamantringen (fått av min kjære bestefar) min plutselig borte...og å lete etter den i mørket, var jo som å lete etter en sau på Svalbard! Men, heldig som jeg er, har jeg en fantastisk Gud som absolutt bryr seg om diamantringer! Til tross for at jeg for to uker siden, hadde andakt om å la Guds vilje skje, og å be om dette, fremfor at egen vilje skal skje, ba jeg lørdags natt om at Gud skulle hjelpe meg å finne min kjære diamantring. Og det gjorde jeg!!! Den lå i skjerfet mitt som jeg hadde på meg hele kvelden! Takk, gode Gud!

Etter en nydelig kveld under stjernehimmelen, med Stratego og bålkos, satt jeg hjemme i sofaen og koste meg med det beste påskeegget, noensinne! Tusen takk, bergenser :)

I dag har jeg og Rebecca gått tur i Sandnes langs en elv mot Stokkelandsvannet. Rebecca må være noe av det mest fantastisk mennesket som eksisterer på jorden. Hun forstår meg uansett hvor idiotisk tankegang jeg til tider kan ha. Samtidig leser vi hverandre uten å måtte si et eneste ord. Dagens turresultat er deltakelse på Halv-Marathon i Oslo til høsten (?) og planlegging av trening frem mot Sesilåmi 2013. Nå er det offentliggjort, Rebecca, så det blir det en litt større knekk i stoltheten om vi trekker oss...Glad i du, Rebecca!

Kjære Far, takk for en fantastisk, velsignet helg med fantastiske mennesker, nye bekjente og flotte venner!