En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn.
Sønn: ”Pappa, kan jeg spørre deg om noe?”
Far: ”Selvfølgelig. Hva lurer du på?” svarte mannen.
Sønn: ”Pappa, hvor mye tjener du i timen?”
Far: ”Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt?” spurte mannen sint.
Sønn: ”Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?”
Far: ”Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.”
Sønn: ”Åhh”, sa sønnen og kikket ned i gulvet. ”Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg?”
Faren ble rasende. ”Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!”
Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren.
Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. ”Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger?”
Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger… Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet.
”Sover du, gutten min?” spurte han.
”Nei, pappa, jeg er våken,” svarte gutten.
”Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg,” sa mannen. ”Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne…”
Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: ”Tusen takk, pappa!” Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler.
Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren.
”Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har?” murret faren.
”Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det!” svarte sønnen. ”Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?”
Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse.
Dette er bare en kort påminnelse til alle dere som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært. Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om.
Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.
(Ramlet over denne historien på zuna.no. Virkelig noe å tenke på...)
Nå stuper jeg i seng etter to kveldsvakter på rappen.
