Vi satt på fremste rad i en fullstappet kino. På Moi! Mamma satt på raden bak, sammen med alle de andre mødrene. Det var jo 15 års aldersgrense på filmen, jeg måtte gå i følge med foresatt siden jeg faktisk bare var 11 år...1997 var året! Idag, 15 år senere dras jeg rett tilbake til fjortisalderen...minnene strømmer på...selv om jeg i en alder av 25 år ser den legendarisk filmen nok en gang, føles det som om jeg er 11 år. Leonardo er fortsatt til å spise opp, Celine Dion skaper melankolske følelser med sin praktfulle stemme, desperasjonen på skipet, den lystige taffelmusikken, druknemusikk, som Jack kaller det...alt sammen fremkaller minner fra en tidligere del av livet mitt...men denne gangen får jeg det i 3D! Røyklukt når pistolene avfyres, og kulde når Rose dukker under vann. Dette i tillegg til en rekke overværte dokumentarer om skipet 100 år etter, danner en virkelighetsfølelse utenom det vanlige. Nå er jeg i nærheten av å fatte hvilken tragisk hendelse dette faktisk var...jeg kjenner på følelsen av å måtte se sine elskede forsvinne i havgapet. Jeg blir grepet av ekteparet som ligger i en seng med armene rundt hverandre, mens vannet strømmer inn under dørsprekkene og klatrer oppover veggen. Rart hvor mange tanker og følelser en 15 år gammel film kan fremkalle i meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar