
Vi tok en avstikker et par hundre meter inni løypa og kom til en gapahuk. Her stoppet sporet, men det stopper ikke to jenter med en god dose stahet. Vi fortsatte innover, tråkket opp vår egen løype helt til vi kom til en stor knaus. Vi kunne enten gå ned til vannet og gå på isen eller snu. Siden isen virket noe usikker noen stedet, tok vi ingen sjanser. Det er ingen skam å snu...?

Vel tilbake i preparerte løyper, fulgte vi strømmen og gikk en rundløype. Ikke alltid like lett å finne rette veien, men da vi var tilbake til start, var det på tide med en liten pause. Pølser, kakao, appelsin og kvikklunsj sto på menyen. Der i solveggen føltes det som å komme til paradis. Sola varmet, barnelatter, fint føre og god mat. "Kan livet bli bedre?" spurte jeg. "Tja, kunne hatt en mann, da..." svarer Rebecca. Dagens kommentar!

Etter en god matpause, la vi fra oss sekkene i bilen, og tok en runde til i løypa, da med vesentlig større fart enn tidligere. Vel tilbake til parkeringsplassen, satte vi kursen hjemover. Klokken var bare 13.30. Vi hadde fortsatt en halv dag foran oss.

Hvorfor står jeg ikke så tidlig opp flere fridager? God utnyttelse av dagen...og jeg ser da ikke så trøtt ut vel, selv om jeg sto opp kl.07.00? Resten av dagen gikk til klesvask, oppvask, bretting av klær. Og for å toppe dagen...Twilight nr.1 med Renate og Egil på kvelden. For en dag. For en velsignelse.
O herlige liv!!! Jeg vil og!!! :))
SvarSlett